Gammelsporet

-Ei turskildring:

Hver vinter når forholdene tilsier det, kjøres det opp skispor fra Ellingsgården på Søvasskjølen til Vinddalsvatnet like utenfor Kyrksæterøra. Dette gjøres på dugnad, og har blitt en populær skitur gjennom flott fjellnatur, og denne turruta betegnes ofte som «Gammelsporet». Turen er lettgått og bare litt over to mil lang. Den er så absolutt overkommelig å gå på bare én dag, men ungene og jeg bestemte oss for at vi i stedet skulle ta det med ro og bruke hele helga på denne turen.

De aller fleste går denne turen fra Ellingsgården i sørøst til Kyrksæterøra.
Kart: "Gammelsporet"

Det var midt i april, og påska var nok en gang vel gjennomført. Snøen hadde minka fort i det siste, men det var likevel nok til at ivrige løypemannskaper valgte å kjøre på nye spor til helga. Værmeldingene lovet oss store mengder sol, lite vind og behagelige vårtemperaturer. Også oppe på fjellet. Det var ingen tvil; dette måtte bli den helga vi skulle gå «Gammelsporet» som vi hadde hørt så mye fint om. Over fjellet og ned til bygda. Avtalen med ungene var grei. Vi skulle først og fremst ta det med ro; gå rolig, ha mange gode pauser og overnatte underveis.

Det tar alltid litt tid å komme i gang når man er flere på tur. Sola stod allerede høyt på himmelen da vi omsider spente på oss skiene -to stk. lettbeinte unger og en stk. pappa med en overlasta pulk på slep. Den første bakken oppover fra Ellingsgården er egentlig ikke så tung, men det kjentes godt på pulken at det i alle fall var med nok utsyr og mat til turen. Allerede på toppen av den første bakken kom det krav om at vi måtte ta oss en matpause -og da ble det slik. En god matpause i strålende vårvær. Værgudene holdt det som meteorologene hadde lovet. Sola skein fra skyfri himmel, vinden var helt fraværende og ulltrøya ble for varm. Det var nesten som vi så at snøen krympa under oss.

Jeg var litt bekymra for overvann da vi etter matpausen rente ned mot Leirvatna, som straks skulle krysses, men det viste seg raskt å være bortkasta tankevirksomhet. Selv om snøen var begynt å bli råtten i solsidene utenfor sporet, så var det jevnt over veldig bra skiføre på hele turen. Mellom de to Leirvatna gikk skiløypa gjennom lun og fin fjellskog mens bekken nedenfor oss sørga for å lage fin og god stemning med sine godmodige vårlyder.

Det ble ingen problemer med overvann på denne turen.

Etter kryssinga av det nedre Leirvatnet gikk løypa oppover Grøndalen, en natuskjønn, liten fjelldal. Like ved skiløypa fant vi her et fint sted for nok en pause. Her var det ved nok til et lite bål, og dermed bestemte vi oss for å ta middagen i solsteiken her. Både humøret og motivasjonen var på topp, og da setter man seg ikke ved bålet og furter. Pausen ble stort sett bruk til å løpe rundt omkring, mens jeg stod for middagslaginga og kosa meg alene ved bålet.

Ei god stund senere var vi omsider på farten igjen. Løypa fortsatte i slak motbakke mens skogen ble stadig mer glissen og fjellpreget. Det står noen store furutrær her og der som alle bærer preg av lange tider i vær og vind. Snøen var nå hardt prega av sola og varmen, men det var likevel ingen grunn til å klage på føret.

Siden det enda var mye igjen av dagen, og vi nærma oss det stedet jeg hadde sett for meg som leirplass, så bevilga vi oss enda en god pause. På en barflekk satt vi lenge og kosa oss med en Kvikk Lunsj hver. På en eller annen måte oppstod det en høytidelig konkurranse om hvem som kunne hoppe ned fra berget og sette seg mest fast i snøskavlen like ved. Den råtne vårsnøen var rettferdig, og sørget for uavgjort resultat. Alle tre satte seg såpass godt fast at vi måtte bruke spaden for å komme løs.

Litt før vi kom til skiløypas høyeste punkt tok vi av fra sporet og satte kursen opp mot en liten fjellrygg noen hundre meter unna. Der fant vi ei fin snøflate å campe på. Med god hjelp var det fort gjort å få tråkka til telttomta og å sette opp teltet. 

Teltoppsettinga gikk faktisk så fort at vi på impuls bestemte oss for å ta en aldri så liten topptur til Grøndalsheian like ved. Men uten ski, for de var brukt til å bardunere teltet. Vi kunne uansett stort sett gå på barflekker langs ryggen opp til toppen. Grøndalsheia er slett ikke blant de høyeste toppene i området. Men utsikta er likevel fantastisk og gir god oversikt over områdene rundt. Her finnes nesten ikke tegn til sivilisasjon på noen kanter. Bare noen få små fjellbuer kan ses herfra -hvis man vet hvor man skal se. Dagen ble avslutta utenfor teltet i det kveldssola gled sakte ned bak horisonten. Fjellet roet seg til kvelds. Ikke et vindpust. Nesten ikke en lyd. Bare et par ryper som nå og da skratta i liene bortenfor. Og her inne, mellom de flotteste og fredeligste fjell, skulle vi tilbringe natta.

Gode soveposer med saueskinn under, holdt ungene gode og varme gjennom hele natta. Det hjalp også at kuldegradene holdt seg unna.

Neste morgen rant sola tidlig over Omnsfjellet i øst, og fjellet kunne by på minst like fine forhold som gårsdagen. Etter at frokosten og pakkinga var gjennomført, var det bare å spenne på seg skiene og sette utfor i strålende vårføre. I dag skulle det bli mest unnabakke. Vi kom raskt inn på skiløypa igjen og fulgte den ned i bjørkeskogen ned til nedre Middagslitjønna. Derfra måtte vi over en liten høyde før vi fortsatte videre ned bakkene mot Strengvatnet hvor vi tok dagens første pause. Her var det faktisk en liten, kald trekk fra øst. Men vi fant en liten bakke med noen trær som sørga for nok le til en god pause i sola.

Dagens tyngste etappe ble bakken opp igjen fra Strengvatnet. Det er ikke mer enn ca. 50 høydemeter, men ganske bratt, og med fullasta pulk på slep kjentes den godt på pusten. Men bakken ned mot Hollbusetra på den andre sida veide opp for slitet. Her kom vi dessuten raskt ned i furuskogen som skulle følge oss resten av denne skituren.

Den største usikkerheta underveis på denne turen, var hele tiden hvilke forhold vi kom til å møte der Hagaelva skulle krysses. Uka i forkant hadde jeg fått flere oppdateringer fra lokalkjente om at elva sannsynligvis ville gå opp før vår ankomst. Skiløypa går langsetter elva nedover fra Hollbusetra, og det så lenge dårlig ut, men vi fant et farbart sted litt nedenfor der skiløypa vanligvis kryssa elva. Det var litt overvann, men ikke verre enn at vi faktisk kom oss tørrskodd over.

På høyden mellom elvakryssinga og Svarttjønna stoppa vi opp på en barflekk i sola. Det var blitt langt på dag allerede, og på tide med middag. På bålet tilberedte vi en enkel turfavoritt: Wraps med skinke og ost.

Mette og fulle av ny energi skled vi etter hvert ned til Svarttjønna og dagens siste fiskebeinsbakke. Mange timer med varme og solsteik hadde gjort føret skikkelig råttent, men det ble fort bedre da løypa flata ut mot toppen og gikk bratt ned igjen mot Langvatnet. Etter kryssinga av Langvatnet fant vi sikre tegn på at våren var kommet for fullt. Veldig mange bustete, svarte og brune Rustvingespinnerlarver, var ute og kravla på snøen. Hver gang vi fant en slik larve ble det en liten stans, for disse måtte selvfølgelig hjelpes bort til nærmeste barflekk.

Alle små "bustelarver" vi møtte på fikk hjelp bort til nærmeste barflekk.

Siste etappe fra Langvatnet ned til Vinddalsvatnet er mer eller mindre en lang, sammenhengende unnabakke og var raskt unnagjort. Føret ble stadig dårligere ettersom vi mista høydemetere. Den siste biten bort til parkeringsplassen var vinteren ferdig for i år, det var nå helt bart utenfor skisporet.

Vi hadde to fantastiske dager på skitur i snødekt vinterlandskap på fjellet, og det eneste ungene ønsket seg nå var en velfortjent is og kjøle seg ned med. 

Nedlastbart trasékart for Gammelsporet:

Facebook

Gammelsporet har en egen gruppe på facebook, «Gammelsporets venner». Der kan man dele innlegg med bilder og opplevelser fra området, og man kan få ferske oppdateringer om snø- og løypeforhold fra folk som er kjent i området.

Hundekjøring

Når føret tillater det, finnes det muligheter for å prøve hundekjøring i området Holladalen-Hollbusetra. Kontakt Lien Husky utenfor Kyrksæterøra og hør om de har ledig kapasitet. Kanskje er det mulig å få hjelp på deler av turen?

Wraps

Rull sammen noen tortillalefser med noe godt inni, for eksempel ost og skinke. Tilsett gjerne også noe smakfullt krydder. Rullene pakkes så inn i aluminiumsfolie og stekes på glør. Snu dem jevnlig for å unngå at de blir brent. Med forsiktighet kan de også grilles på åpne flammer, men da er det er veldig lett at de blir svartbrente i overflata.