Skjerlirunden

Når man etter hvert har padlet noen steder rundt omkring, finner man seg gjerne et eller flere steder man ønsker og padle om igjen. Og om igjen. Et slikt sted finnes ved Skjerlivatnet. Turen starter med å padle over et par mindre vann før man følger utløpsbekken ned til ei elv som går i fine loner rundt i terrenget. Utpå ettermiddagen padler man nesten forbi startstedet, og da er det bare å dra kanoen over myra og opp til der man starta turen. Dette er en fin runde med kano gjennom flott natur som kan by på mange og varierte turopplevelser både fra vann og fra land.

                                     Av Jørulf Vullum

HeimTur har kanoutleie ved Skjerlivatnet.

Dette vassdraget er relativt lite. Vannet stiger fort når regnet starter, og det faller fort når været letner igjen etterpå. Hvis man følger med på værmeldingene så kan man treffe på optimale forhold ved å ta denne padleturen den første finværsdagen etter at det har vært noe nedbør.

Det er bare å skubbe HeimTurs Sjøbanan, eller egen medbrakt kano, uti Skjerlivatnet en dag med strålende sol og vindstille vær, sette seg godt til rette og gli rolig og behagelig over til Skjerlivatnets vestligste vik. Dette er et veldig grunt vann og om sommeren kles store deler av vannoverflata med vannliljer. Her kan man treffe på mange slags fugler. Strandsnipe, trane, sivspurv, lom, perleugle, fiskemåke og flere andeslag hekker i området og kan påtreffes her. Det er også mye ørret i vannet. De er ikke så store, men til gjengjeld er de bitevillige til både unge og gamle fiskere. 

Utløpsbekken er grunn, bred og steinete, så her må man dra kanoen over myra ned til neste vann. Det beste er å dra kanoen på vestsida av bekken ned til Litlskjerlivatnet. Her passerer man den siste hytta i området, og resten av turen får man ha elva og naturen rundt for seg selv. Litlskjerlivatnet er også grunt og fiskerikt. Særlig er det grunt i vestenden, der vannet går over til å bli en bekk. Der ligger det mange flere steiner i og under vannet, og sjansen for å komme borti noen av dem er så absolutt til stede. Til slutt slipper man ikke unna steinene. Hvis ikke vannføringa er veldig stor, da. Dermed må man på land igjen for å dra kanoen et stykke. Når sola skinner og det kommer en kjølende vind fra sørøst er denne myra en helt ok plass for en liten matbit til sultne kropper.

Bekken går i en bue her, men det er best å dra kanoen den korteste veien. En liten femtimeter mot nordøst blir bekken til en liten kulp, eller dam, velegnet til å fortsette padlinga fra. Derfra er det fin padling i stort sett dyp men smal bekk videre gjennom myra. Et par steder er bekken i smaleste laget, men det går bedre enn forventet å passere på disse stedene. Når man padler nedover her kan det være lurt å holde øye med skogen rundt. Her ferdes både hjort og elg jevnlig. Reven lusker også stille i skogkanten av og til.

Litt før bekken renner ut i Røstlielva deler den seg i to, og begge bekkeløpene blir for små til å padle. Dermed må kanoen dras igjen. Selv om det vestligste bekkeløpet er kortere, så kommer man da uti Røstlielva på et sted den er såpass grunn og bred at den er vanskelig å padle. Det beste er nok å følge bekkeløpet som går nord og ned, rett forbi turmålet Veis Ende, før man setter farkosten uti det blå elementet igjen. Herfra er det morsom padling et stykke. Det er slalåmkjøring mellom store steiner og grunner som skaper artige hindringer. Hvis elva er liten må man regne med å gå på grunn i blant, men som regel er det bare å skubbe seg videre nedover.

Padleturen passerer rett nedenfor turmålet Veis Ende.

Plutselig kommer man til en ganske stor sandbanke midt i elva. Dette er en fin pauseplass, spesielt for de minste som liker og leke seg med stein og vann i timevis. Her kan man også prøve fisket hvis man vil. Eller, hvis man er sulten, tenne seg et bål og koke kjøttsuppe.

Etter pausen kommer man fort til der hvor Huslibekken kommer sammen med Røstlielva. Hvis man bråsnur i den køyla, og heller prøver seg motstrøms huslibekken, ser man det første tegnet til at beveren holder til også i dette vassdraget. Her har den nemlig demmet opp bekken med en liten halvmeter og anlagt en liten dam. Et solid byggverk, laget med presisjon, dyktighet og flid.

Videre nedover glir man rolig på elva. Den er dyp, bred og med lys sandbunn. I godt lys ser man ofte ørret som rømmer unna, og å fiske etter den kan man gjøre både fra land eller fra kanoen. Et og annet tre er felt av bever og i kantskogen står gjerne elgen og beiter.

Før man ankommer elvestykket som kalles Lona, må man ned gjennom to stryk. Det første består av et par avsatser i berget som vannet fosser over. Er man bestemt så er ikke dette stryket et problem. Er man helt fersk, eller av den mer forsiktige typen, kan det kanskje være lurt å vurdere om man skal dra kanoen forbi i stedet. Da er i så fall det beste alternativet å dra kanoen de ca. hundre meterne over myra på sørsida av strykene. Det andre stryket består stort sett av store steiner som har lagt seg over elveløpet. Det enkleste her er å gå ut i elva og lempe kanoen over og forbi steinene. Hvis vannføringa er stor kommer man seg lettere forbi disse to partiene.

Denne turen byr på padling i fine loner. Beveren
har felt det meste av skogen inne i elvesvingen.

Ettersom man kommer lenger ned i elva er det tydelig at beveren har vær mer aktiv. Det er mye bjørkeskog langs elvekantene, og i store deler av den har beveren felt trærne i hulter og bulter som i et slags kjempemikado. Eller som en klatrepark til ungene. Her er det god tilgang på bålved og never til opptenning, så dette er et velegnet sted å steke seg sveler eller pannekaker inne i skogen mens man følger med på elva, hører på knitringen fra bålet og skrålet fra ungene som klatrer i trærne.

Elva blir etter hvert så dyp og mørk at man ikke ser bunnen under seg der man siger sakte med strømmen. Ei forfallen beverhytte ligger i vannkanten. Det er såpass høye kanter i denne delen av elva at beveren har bygget seg ei jordhytte her. Den er vanskelig å få øye på, men man ser at byggherren har vært oppå taket og utbedret lite grann.

Etter hvert flater elvebredden ut og området virker videre. Man hører det suser et stykke framom kanoen og ser at elva forsvinner ned i en trangere dal. Her skifter elva karakter og er ikke egnet til å padle lenger. Ikke med kano i alle fall. Berget før dette stryketer derimot et utmerket sted for enda en pause. Her er det barnevennlig, med flatt berg og delvis grunt vann.  Når sola har stekt fra skyfri himmel hele dagen har vannet blitt såpass varmt at det frister med en liten svømmetur før man lager seg litt god turmat på primusen.

Etter å ha spist seg mett på havregrynsgrøt eller tandorikylling i pausen snus kanoen 180 grader før man padler motstrøms igjen. Ca. 300 meter senere starter man på dagens tyngste etappe. Over myra og opp til Skjerlivatnet igjen -med kanoen på slep. Den letteste veien er også den korteste. Det er verdt å merke seg at kanoene glir merkbart lettere gjennom vått enn gjennom tørt gress.

En god middag på tur er alltid populært.

Når man da omsider har slept kanoen helt opp til Skjerlivatnet og har fått sjøsatt den igjen, er det ikke lange biten tilbake til parkeringsplassen. Når sjarmøretappen ikke er lenger enn dette, så kan det være en fin variant å padle en runde rundt hele vannet før man pakker sammen utstyret og kjører ned til sivilisasjonens mange fristelser igjen.

Kart over området for den beskrevne turen, som er en runde på vann rundt Skjerlihaugen.